De fleste vet at Tibet ble okkupert av Kina i 1950 og at landet siden den tiden er blitt undertrykket, tibetansk kultur forsøkt minimalisert og urbefolkningen delvis byttet ut med etniske kinesere.

Men hvor mange vet at Øst-Turkistan ble okkupert i 1949, at urbefolkningen, uigurene, ikke får utøve sin religion i fred, at befolkningen også her delvis er byttet ut med etniske kinesere uten kulturelle røtter i det som i dag er den kinesiske provinsen Xinjang. Sannsynligvis bare noen få? Men undertrykkelsen er like sterk i Øst- Turkistan som den er i Tibet.

Øst-Turkistan er lokalisert langs den historiske silkeruten, handelsveien mellom øst og vest, og har derfor vært et senter for handel gjennom mer enn 2000 år. At landet grenser til land som Kina, Tibet, Mongolia, Kazakhstan, Kyrgyzstan, Tajikstan, Russland, Afghanistan, Pakistan og India forteller det meste om hvor sentral landets beliggenhet er. Det er også verd å merke seg at Øst-Turkistan ligger utenfor den kinesiske muren og derfor utenfor den naturlige grensen til Kina.

Øst Turkistan utgjør et betydelig landområde på hele 1,65 millioner kvadratkilometer. Det er dobbelt så stort i areal som Tyrkia, og fire ganger større enn den amerikanske delstaten California. Øst Turkistan var opprinnelig enda noe større, 1, 82 millioner kvadratkilometer, men deler av landet er i dag lagt under andre kinesiske provinser. Området utgjør ca. 1/6 av Kinas areal, noe som betyr at området har stor strategisk betydning for Kina. Mer enn 43 prosent av landet er dekket av ørken, og rundt 40 prosent er fjellområder.

Den opprinnelige befolkningsgruppen i dette området er ikke kinesere, men sentralasiatiske tyrkere, kalt uigurer. Da Kina okkuperte Øst- Turkistan i 1949 og gjorde landet om til en kinesisk provins, Xinjang, bodde det kun 300 000 kinesere i dette området. I følge kinesiske kilder i 2017 bodde det ca. 12 millioner uigurer, samt en del andre muslimske befolkningsgrupper. Uiguriske kilder mener at den uiguriske befolkningen er på rundt 20 millioner.

Uigurenes historie og kultur har lite til felles med kinesernes. Bortsett fra at landet i flere perioder i historien har vært okkupert av ulike kinesiske dynastier og regimer.

Uigurenes historie går mer enn 4000 år tilbake i tid. De holdt seg i det området som i dag er det okkuperte Øst Turkistan (Xinjang provinsen i Kina), og etablerte flere selvstendige stater opp gjennom den lange historien. Siden Øst Turkistan ligger langs den historiske silkeruten, der handelen gikk mellom øst og vest, spilte uigurene en viktig rolle i kulturell utveksling mellom de to kontinentene, samtidig som møtepunktet mellom ulike kulturer førte til utviklingen av en særegen uigurisk kultur og sivilisasjon.

I likhet med de andre tyrkiske folkeslagene i Sentral- Asia trodde uigurene tidlig i historien på sjamanisme og buddhisme. Fra det første århundre etter Kristus og frem til islam begynte å gjøre sin innflytelse, var Øst Turkistan et av de store sentrene i buddhistisk sivilisasjon.

Uigurenes språk tilhører en tyrkisk gren av den Ural-altaiske språkfamilien. Det er nesten identisk med språk som tyrkisk, azeri, usbekisk, kasakhisk, kirgisisk, turkmensk, tartar og andre tyrkiske dialekter og tyrkisk beslektede språk.

På syttenhundretallet eksisterte det et uavhengig uigurisk kongedømme i Øst Turkistan, styrt av kongeslekten Seyyid. I 1759 ble kongedømmet invadert av de kinesiske Mandsju-herskerne, som styrte Øst Turkistan som en kinesisk militærkoloni frem til 1862. I denne perioden var det ikke mindre enn 42 opprør som ble slått ned av de kinesiske okkupantene. I 1864 lyktes det å gjenvinne friheten, men den ble kortvarig. Mandsjuene invaderte Øst Turkistan på nytt i 1876. Etter en krig som varte i åtte år måtte uigurene gi opp, og landet ble annektert av kineserne under navnet Xinjang, som betyr “Nytt territorium.”

Etter at de kinesiske nasjonalistene styrtet det gamle keiserdømmet i 1911 mistet den kinesiske sentralregjeringen mye av kontrollen over Øst Turkistan, som i realiteten ble styrt av ulike militære ledere med kinesisk bakgrunn. Uigurene gjorde opprør flere ganger, og klarte å tilrive seg kontrollen for en kortere periode i 1933, og igjen i 1944, men ble invadert av Den Røde Arme i 1949. Perioden under kommunistisk kontroll regnes i dag for å være et av de svarteste kapitlene i uigurenes historie.