I en artikkel på Rights.no, som drives av Hege Storhaug, omtales uigurene og Sveriges forslag om å gi automatisk oppholdstillatelse for alle uiguriske asylsøkere. Den gir dessverre et skjevt og unyansert inntrykk av uigurene. Tidligere stortingsrepresentant Jan Simonsen, som nå er nestleder i partiet Demokratene, har skrevet dette svaret:
«Det er riktig at en uigur for noen å siden ble arrestert for terrorplanlegging blant annet mot Jylland Posten. Men finnes det egentlig så mange etniske grupper eller nasjoner i verden som ikke har en terrorist eller flere i sin midte? Det gjelder jo også i høy grad Norge. Flere etnisk norske personer har jo konvertert til islam og tilsluttet seg Den islamske staten, verdens mest barbariske terrorgruppe.
Det samme gjelder flere uigurer, den forfulgte etniske urbefolkningen i Kinas Xinjiang provins, som uigurene ser på som deres okkuperte hjemland, Øst Turkestan.
Da den kinesiske kommunisthæren rykket inn i området etter sist verdenskrig var det bebodd av tilnærmet 100 prosent uigurer. I dag er befolkningen delt omtrent på midten mellom «fremmedkulturelle» kinesiske innvandrere, og den originale befolkningen, som er blitt systematisk diskriminert imot i årene siden.
Måten uigurene er blitt behandlet på av det undertrykkede kommunistdiktaturet har skapt grobunn for en islamistisk terroristorganisasjon som har begått flere terrorhandlinger. Det er riktig. Men denne organisasjonen har ingen støtte fra de uiguriske eksilorganisasjonene, som kjemper for økt selvstyre, demokrati og menneskerettigheter med ikke-voldelige midler. Og sannsynligvis også svært liten, men kanskje voksende, støtte i befolkningen i Øst Turkestan.
Terroren fra islamistene har gitt kommunistene anledning til å utnytte den i sin propaganda til å hevde at kamp for ytringsfrihet, demokrati og selvstyre er ensbetydende enten med terrorisme eller med separatisme.
I alle demokratiske land er det selvsagt lovlig å argumentere for at et område bør bryte med «moderlandet». Men Kina er et diktatur. Flere ytringsfrihetsforkjempere som ikke har argumentert for separatisme, og langt ifra har hatt kontakt med terrorister, ja ikke engang vært å betrakte som spesielt religiøse, er i de siste årene dømt til lange fengselsstraffer anklaget for separatisme. Det er blitt sterkt kritisert av internasjonale menneskerettighetsgrupper.
De aller fleste uigurene i utlandet er organisert i World Uyghur Congress, som inntil nylig var ledet av Rabiya Kadeer, en fantastisk dame som jeg har hatt gleden av å treffe ved et par anledninger. Hun er flere ganger foreslått til Nobels Fredspris og har mottatt Rafto-prisen for sin konsekvente ikke-voldelige holdning. I USA, hvor hun bor, har hun hatt et godt forhold til flere politikere, hovedsakelig republikanere. Kadeer har vært knallhard i sin kritikk av muslimsk terrorisme.
Ved flere anledninger har hun dessuten ytret misnøye over at uigurene blir kalt «kinesiske muslimer». For det første ser de ikke på seg selv som kinesere, og for det andre er uigurene i første rekke en etnisk befolkningsgruppe, selv om det store flertallet er muslimer. Islam er en del av den uiguriske kulturen som eksiluigurene kjemper for ikke skal bli ødelagt, men bare en del. Det dreier seg også om folkedans, sang, historiske tradisjoner, livsstil og språk.
I Norge er uigurene representerte av Den Norske Uigurkomiteen, som jeg har hatt gleden av å samarbeide med de siste 15 årene. Det er ikke en religiøs muslimsk organisasjon. I vedtektene deres står det tydelig at organisasjonen er åpen for alle som vil støtte uigurene, uavhengig av deres religiøse tilhørighet, og selvsagt fra begge kjønn.
Jeg har deltatt på flere fester og arrangementer i regi av Den Norske Uigurkomiteen. Menn og kvinner sitter ved samme bor. Kulturaktivitetene har ikke vært av religiøs karakter, men dreid seg om folkedans, sang og musikk, pluss, selvsagt, tradisjonelle matretter fra hjemlandet.
Uigurkomiteen har god kontakt med norske myndigheter, og vil nok være i stand til å fange opp farlige individer.
I dag er uigurene i Øst Turkestan (Xinjiang provinsen i Kina) sannsynligvis verdens mest undertrykte folk. Det er solid dokumentert både av FN og menneskerettighetsorganisasjoner at rundt 1 million uigurer er fengslet og sendt til såkalte omskoleringsleier etter mønster fra Mao Tse Tungs tid som diktator. Argumentene for å fengsle dem er enten at de er «for religiøse», og det skal lite til, eller at de har «politiske feiloppfatninger». Arrestasjonene er så tilfeldige at det kan ramme hvem som helst.
Slik sett gir det mening i å si at samtlige uigurer i Øst Turkestan er forfulgt på en måte som gir dem et beskyttelsesbehov.
Uigurene er ikke «separatister som endog bruker terror», slik Hege Storhaug så grovt feilaktig og generaliserende skriver. Noen er separatister, og det må jo være helt lovlig, og terrorister er det bare noen få som er, i likhet med nordmenn i IS, og de er ikke populære blant eksiluigurer som kjemper med ikke-vold for vestlige verdier.»