Til tross for Kinas benektelser, bør behandlingen av uigurene kalles som det er: Kulturelt folkemord

Forfatter: James Leibold 

Først publisert på The Conversation 24 juli, 2019  5:10 am BST  

  • Oppdatert 24 juli, 2019  7:11 am BST

I Kinas nordvestlige Xinjiang-region forfølger tjenestemenn i det kinesiske kommunistpartiet et av de verste menneskerettighetsbruddene i vår tid, en handling som jeg kalte et kulturelt folkemord i forrige ukes rapport fra ABC Four Corners. 

Presset øker på den australske regjeringen, at den skal gå lenger enn bare bekymringsuttalelser og utfordre Kina om behandlingen av den uigurske minoriteten, særlig de australske statsborgere og fastboende som blir holdt i det svære nettverket av «omskoleringsleirer» i Xinjiang. 

To australske uigurske menn møter føderale politikere i Canberra i dag for å presse på myndighetene til å hjelpe sine familiemedlemmer som er fanget i Kina.

Australia var ett av 22 land som nylig signerte på et brev til FNs høykommissær for menneskerettigheter som uttrykker bekymring for «vilkårlig internering» av uigurer, men ellers har landets respons blitt neddempet.

De siste dagene har den kinesiske regjeringen forsvart sine handlinger med en tvilsom propagandarapport som hevdet at uigurer historisk ble tvunget til å bli muslimer og har vært en vesentlig del av Kina i tusenvis av år.

Kina har gjentatte ganger kommet med falske og anakronistiske påstander som dette om den eldgamle enheten til det kinesiske folket, som inkluderer etniske minoriteter som uigurene. Målet er å projisere moderne forestillinger om suverenitet, nasjonalitet og faste grenser tilbake gjennom historien.

I virkeligheten er de 11 millioner uigurene en tyrkisk-talende urbefolkning, og som har bebodd det de kaller “Øst-Turkestan” i over et årtusen. Sammen med tibetanerne har uigurene tatt imot den verste støyten av Kinas nybygger-kolonialisme, som søker å hevde sin kontroll over avsidesliggende regioner som ligger nærmere Moskva og Teheran enn Beijing.

Siden mars 2017 har den kinesiske regjeringen internert over en million uigurer og andre muslimske minoriteter i massive, fengselslignende leirer (inkludert muligens 17 australske innbyggere), der de blir utsatt for tvangs-og ideologisk forvandling.

Fengslede er tvunget til å fordømme sin religion, forbudt å snakke språket sitt og lært hvordan de skal legge seg til normene til Kinas etniske flertall, hankineserne, mens de berømmer partiformann Xi Jinping og kommunistpartiet for frelse.

Partitjenestemenn med sine egne ord “vasker hjerner” og “renser hjerter” for å “kurere” de som er forhekset av ekstremistiske tanker. I Xinjiang i dag patologiseres ikke-Han-tanker og -atferd som avvikende og dermed har stort behov for hastig transformasjon. 

Hva er folkemord? 

Et litani av ord og uttrykk er blitt brukt for å beskrive denne prosessen. Den kinesiske regjeringen kaller leirene for gratis yrkesfaglige utdanningssentre der uigurer frivillig lærer kinesisk språk og øker sysselsettingsevner for å hjelpe til med deres rehabilitering og reintegrering.

Forskere, journalister og rettighetsforsvarere har snakket om kulturell og religiøs forfølgelse i Xinjiang, og hevder partistatens politikk utgjør etnisk rensing, kulturell rekonstruksjon, tvungen assimilering, hjernevasking eller til og med etnocid (oversetterens merknad: etnocid betyr overlagt og systematisk utslettelse av kulturen til en etnisk gruppe).

I august 2018 omtalte Gay McDougall, nestleder i FNs komité for eliminering av rasediskriminering, Xinjiang som en sone uten rettigheter”.

Imidlertid synes jeg omfanget, sofistikeriet og intensjonen til Kinas politikk i Xinjiang fortjener en sterkere beskrivelse. 

Les mer: The world has a hard time trusting China. But does it really care? 

Begrepet genocid (folkemord) ble først innført av advokat Rafael Lemkin i 1944 som en motreaksjon på Nazi-Tysklands koordinerte strategi å utslette jødene, romfolket og andre ikke-ariske folk. Fire år senere vedtok FNs generalforsamling den internasjonale konvensjonen om forebygging av og straff for folkemord, med Australia som et av de første landene som ratifiserte den. Folkerepublikken Kina ratifiserte den i 1983.

Denne konvensjonen definerer folkemord som

handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe.

Den forplikter også de undertegnede til å straffe de som driver med folkemordshandlinger gjennom en kompetent nasjonal eller internasjonal straffedomstol.

Om folkemord bare inkluderer fysiske handlinger eller kan utvides for å inkludere angrep på kulturarv har fremkalt intens debatt, men for Lemkin omfatter begrepet

drastiske metoder rettet mot den raske og fullstendige forsvinningen av kultur, moralske og religiøse liv av en gruppe mennesker.

Folkemord krever også spesifikk intensjon. Som statsviter Kenneth J. Campbell uttrykker det, er folkemord en

overlagt, bevisst, systematisk, ondsinnet kriminalitet autorisert av statens politiske ledere.

Dette er nøyaktig hva kommunistpartiets tjenestemenn gjorde da de autoriserte og deretter legaliserte den massive interneringen av uigurer og andre muslimske minoriteter i “konsentrerte forvandling-gjennom-utdanningssentre”, og rev mer enn 10% av befolkningen bort fra lokalsamfunnene deres, slik at de kunne omprogrammeres med overlegg. 

Ulike metoder for kulturutsletting 

Likevel teller fakta mer enn ord når det gjelder Kinas politikk i Xinjiang. 

Vi har nå rikholdig bevis (inkludert interne partidokumenter) for den bevisste innsatsen for å utslette den uigurske kulturen og identiteten. Hverdagslige handlinger som å unngå svinekjøtt, snakke uigursk, ha på seg skaut eller be rolig, er nå merket som “manifestasjoner av religiøs ekstremisme”, eller som det partitjenestemenn kaller “ondartede svulster”, som kreves presserende bortskjæring i en radikal form av kulturell kirurgi. 

I byen Kashgar, for eksempel, fremhever et partidokument behovet for å avskjære de avstamningene, røttene og kulturelle forbindelsene til uigurer for å eliminere utspring til potensiell ekstremisme. 

Den tyske forskeren Adrian Zenz har avdekket bevis for kommunistpartiets innsats for å skille uigurske barn fra sine foreldrene i statlige institusjoner, der de kan bli assimilert og indoktrinert av tjenestemenn. I disse institusjonene blir kulturell, religiøs og språklig kunnskap oppløst og destruert med overlegg. 

Les mer: Explainer: who are the Uyghurs and why is the Chinese government detaining them? 

I noen deler av Xinjiang blir moskéer og helligdommer destruert, mens andre blir forvandlet til tomme steder som er bevoktet av ansiktsgjenkjenningskameraer og imamer som er på partiets lønningsliste. 

For å styrke “tospråklig utdanning”, er kinesisk nå undervisningsspråket over hele Xinjiang-regionen, fra førskole til universitet. Bruken av uigursk språk, skrifttegn, skilt og bilder er forbudt. Det å snakke uigursk blir nå regnet som upatriotisk og kan få en sendt til en omskoleringsleir. 

Kanskje mest urovekkende er interetniske ekteskap, som blir aktivt fremmet for å avle sakte ut uigurhet, og Han-kinesiske menn som gifter seg med uigurske damer blir tilbudt kontanter og andre materielle incitamenter. 

Man kan finne mange videoer og meldinger som fremmer Han-uigur inter-ekteskap på kinesiske sosiale medier, og hevder at Xinjiang nå er trygt og er hjemmet til mange vakre og passende uigur-damer som vil sette pris på en hengiven Han-mann. 

Til sist, har den kinesiske regjeringen intensivert sin familieplanleggingspolitikk i Xinjiang for å bremse veksten av den uigurske befolkningen og eliminere det partitjenestemenn kaller «fødsler av lav kvalitet». 

Fra og med 2017 vedtok regionen en enhetlig tobarnspolitikk som ugyldiggjorde fortrinnsregler som ga rett til flere fødsler til uigurske bygdekvinner. Tidligere fikk uigurske kvinner 3000 RMB (omtrent 620 australske dollar/3820 norske kroner) for å forsake en tredje fødsel og gå med på et slags langsiktig prevensjonstiltak”. 

Kommunistpartiets bevisst og overlagt krig mot den uigurske identiteten ganske bokstavelig talt river familier og lokalsamfunn fra hverandre, mens den rike tradisjonen for mangfold og toleranse i Kina er revet i filler. 

Den spenstige naturen til kultur og minne gjør at forsøk på folkemord, heldigvis, sjelden er vellykkete. Likevel er smerten de påfører ekte.