Dolkun Isa er president for den uiguriske eksilorganisasjonen World Uyghur Congress som kjemper for demokratiske rettigheter i deres okkuperte hjemland, Øst Turkestan, som ble okkupert av kommunist-Kina i 1949. Det siste året har de kinesiske myndighetene intensivert forfølgelsen av den uiguriske urbefolkningen, stengt ned kommunikasjonsnettet og gjort det livsfarlig for uigurer i Øst Turkestan å prate i telefonen med slektninger i utlandet. Det kan føre til beskyldninger om spionasje og i beste fall resultere i plassering i «omskoleringsleirer». Nylig døde moren hans, og Dolkun fikk ikke vite om morens død først etter 22 dager.
«Jeg ble tvunget til å forlate hjemlandet etter å ha opplevd hyppig trakassering og gjentatte ganger blitt avhørt av det kinesiske politiet. Jeg ble målrettet fordi de kinesiske myndighetene beskyldte meg for å drive et «informasjonssenter» for å fremme uigur-problemer under dekke av en restaurant i Kinas hovedstad Beijing. Mens jeg var i Beijing hadde jeg muligheten til å introdusere uigurenes kultur til internasjonale studenter gjennom autentisk uigur mat. Dette gjorde sannsynligvis myndighetene ubehagelige,» forteller han til Radio Free Asia om hvorfor han ble presset til å flykte.
«Mine foreldre og familiemedlemmer har alltid blitt møtt med offisiell trakassering, selv mens jeg bodde i Beijing. Jeg var i Beijing i fire år, to år for studier og to år for å drive min restaurant. Da jeg returnerte fra Beijing for å besøke foreldrene mine, holdt det kinesiske politi øye med meg og fulgte meg rundt. Min bror ble fengslet i to år på grunn av min fredelige aktivisme mot diskrimineringen uigurene står overfor. Resultatet var at mine foreldre, og til og med fjerne slektninger, aldri ble gitt pass eller lov til å forlate Kina,» legger han til.
Dolkun Isa sier han alltid har vært stolt over moren sin. «Min mor var en modig kvinne. «Hun viste ikke frykt. Hun sa rett ut til kinesiske tjenestemenn at hun var stolt av meg. «Jeg er stolt av sønnen min og trenger ikke noe fra dere» sa hun da de besøkte henne etter å ha utvist meg fra Xinjiang University i 1988, fordi jeg drev kampanjer for uigurenes rettigheter. I løpet av de siste 24 årene har hun aldri gitt etter under kinesisk press, trakassering eller trusler som kom på grunn av det jeg hadde gjort» sier uigurlederen.
Det var smertefullt for ham at det gikk 22 dager fra moren døde til han fikk kjennskap til det. «I dette 21. århundre er forbinder direktemeldinger mennesker rundt om i verden i løpet av sekunder. Jeg, og andre uigurer i eksil, er fratatt av den kinesiske regjeringen den grunnleggende rett til rettidig informasjon om dødsfallet til våre kjære. Kina har fullstendig avskåret vår kommunikasjon med våre venner og familie i Øst-Turkestan (i dag den kinesiske provinsen Xinjiang) og skapt en situasjon der uigurer både innenfor og utenfor regionen lever i en «mørk alder».